En helt vanlig dag

En helt vanlig sermoni for førstehjelpsdiplomutdeling, en helt vanlig dag.

”Any barnamish today?” har dere noe program i dag? Her i dette landet er alt program. En tur ut forå drikke kaffe er program, et møte er program. Jeg tror man egentlig bedre kan oversette barnamish med plan. Har dere noen planer i kveld? Vi sier nei, ”good, good, you want to drink coffee?” og vi sier ja, så har vi program (eller planer) denne kvelden og. Kaffe på strandpromenaden med vår kollega. Man kan jo aldri vite når man står opp fra under myggnettingen om morgenen hvordan dagen skal utvikle seg. Kommer folk på møtet? Er det kanskje plutselig et møte du ikke visste noe om? Så planryttere fra Norge må ta det med ro, puste dypt inn og omstille seg, gjøre seg klar for resten av en helt vanlig dag. Jeg sitter og venter på at folk skal dukke opp til møte. Kommer de en halvtime eller en time for seint i dag tro?

Presidenter og førstehjelp

Meg selv på kontoret, uveitende om hva dagen skulle bringe, men klar alikevel.

Hvem skulle tro at min første tur i ambulanse skulle være i Sudan? Det var ikke jeg som var syk og heller ikke Anniken. Jeg var på jobb. Jeg hadde min debut som hjelpekorpser. Uten at jeg helt visste hva jeg gikk til, sto jeg plutselig med Røde Halvmåne-vest inne på en stor plass. Det var flere tusen mennesker og sterk sol. President Bashir skulle komme, sammen med presidenten i Eritrea. Port Sudan skulle få fornemt besøk, og da skal det være en ordentlig mottagelse.   Og som seg hør og bør på store arrangementer var Røde Halvmåne på plass. Jeg sto og tenkte på hva jeg kom til å måtte hjelpe med, hva slags skader det er mest av på store arrangementer i Sudan. Mens jeg sto og tenkte begynte en av Røde Halvmåne-damene og vinket på meg, en jente var falt over. I neste øyeblikk var jeg en av de tre som bar henne mot ambulansen.  ”sharia Sharia” ”unna vei, unna vei” ropte vi mens vi løp mot ambulansen.  Etter et par-tre turer løpende med mennesker mot ambulansene skjønte jeg at dette var visst noe de var vant til. Jeg hadde fått svar på mitt spørsmål: overoppheting og dehydrering.

Etter å ha lempet mange overopphetede ungdommer i skoleuniform inn i ventende ambulanser ble jeg selv beordret til å bli med i en. Jeg kjørte i ambulansen i skytteltrafikk mellom sykehuset og presidentmottagelsen. Og presidenten lot vente på seg. Jo nærmere midt på dagen vi kom, jo flere mennesker ble kjørt til sykehus. Det var tomt for vann, folk hadde stått siden syv om morgenen i den tette og pressende folkemassen og det var stekende sol. Så mens Anniken var inne på arrangementet og bar omfalne kvinner, prøvde jeg å få dem tilbake til bevissthet i ambulansen med mine få arabiske ord. Her var det arabisk som gjaldt, for ingen av dem jeg jobbet med kunne noe engelsk. Så hvordan forklarer man da at man ikke er doktor? Man er jo tross alt hvit og har Røde Halvmåne-skjorte? Kan man ikke ta blotrykket altså?

Så kom endelig presidenten, heldigvis tok det ikke lang tid før programmet var over og jobben var gjort, 67 dehydrerte mennesker og mange turer til sykehuset senere.

What is my job exactly?

Participants under the seven principles of the Red Cross/red Crecsent Movment.

Before you leave Norway as a youth delegate, the Red Cross prepare you on not to be prepared, and they do their best, but it all comes down to the basics: before you start the job, nobody really knows what your job is. When you leave the known to go to the new unknown country it is the start for the search for what your job is, and how you can perform it in the best way. Anniken and I have decided that our job is to have workshops with the volunteers to make them sure about their job, since we are not sure about ours. Already after the first workshop it seemed we had hit the nail on the head, as we were not the only ones wondering what our job exactly is. Now we have had three workshops, and in all the workshops we get the same feedback from participants: “Before I came to this workshop I did not understand what my role that well and what my tasks were, but now I feel that I know what my job is”. It has been intensive days, and we are still not finished, we have one workshop to go in this round, but it feels good; when you see the volunteers getting more secure about their work, making plans, and being eager to work. We have also planned follow-up meetings with the units as to see how things are going, and the groups that finished the workshop today were so eager to get more information and help, so we will have meetings with them already next week. It seems that the volunteers are not the only one finally finding out what their job is. I also feel much more confident now that we are doing the things we are supposed to do; it seems I now start to know what my job exactly is.

group work, making a plan og action.

Vaksinasjonskampanje mot polio

Afaf markerer døren til et av husene vi har vært i.

Vi banker på en liten metalldør. Noen svarer og Afaf roper inn ”’a’indokom atfal?” (har dere barn?) De svarer ja og ber oss inn. Vi hilser på dem som er i huset før vi setter i gang å gi barna under fem år en A-vitamin-kapsel og to dråper poliovaksine hver. Vi merker dem på venstre lillefinger med en egen poliokampanjetusj, noterer i papirene hvor mange barn over og under ett år som er blitt vaksinert, drikker vannet vi blir tilbudt, og går videre til neste hus. Dette er tredje og siste dagen vi går fra hus til hus. Det er siste dag i den omfattende poliovaksinasjonskampanjen som er et samarbeid mellom World Health Organization, UNICEF, helsemyndighetene i Sudan og Sudan Røde Halvmåne. Alle barn under fem år i hele Sudan skal vaksineres.

Amona skriver inn hvor mange barn som har fått vaksine og A-vitaminer

I Port Sudan jobber 300 av Røde Halvmånes frivillige med kampanjen. To og to går de frivillige fra dør til dør, fra syv om morgenen til fem om kvelden tre dager i strekk for å rekke over alle husene i hele byen. Vi er glade vi er kvinner, for alle de andre som går fra dør til dør er også kvinner; det er vi som har tilgang til hjemmene. Og vi får virkelig sett innsiden av mange ulike hjem, mens mennene må nøye seg med å være teamledere og sørge for at alle har det de skal av vaksiner, vitaminer og kritt. Hvert hus markeres nøye med dato, nummer, teamnavn og hvor mange barn som er blitt vaksinert, så alle kan se hvem som har vært hvor, og om alle barna i huset er blitt vaksinert.  Om en måned blir det en ny runde, da skal barna få påfyll på vaksinen. Håper de har glemt hvor bittert den smaker og at de kanskje gråt sist de fikk den, og bare husker at vitaminen er god.

Ingvild vaksinerer en av jentene i en barnehage

Kvinner for kvinner

Førskolebarna øver seg på å skrive tall i bøkene sine

Det er tidlig på morgen og vi er på besøk på ett av Port Sudans tre kvinnesentre, ett av de totalt 13 sentrene for kvinner som drives av Røde Halvmåne i Red Sea State. Om morningen fra åtte til elleve brukes sentrene til førskole. Vi blir vist rundt, det er to klasser, en for seksåringene, og en for de som er yngre.  Det er Hawwa som viser oss rundt. Når vi kommer inn i rommet til de små barna, er det en som begynner å gråte, og det smitter fort. Vi innser at to hvite damer kan bli litt i meste laget for småttisene og går ut igjen til de litt større som sitter på krakker i skyggen mellom husene og lærer å telle til 14 av en frivillig som jobber her som lærer.

Vi drar videre til neste kvinnesenter hvor styreren også heter Hawwa, her er kvinneaktivitetene i gang. De driver med håndarbeid, sying, fletting av kurver og lignende. Kvinnene lærer seg håndarbeidet, og med pengene de får for å selge dette på markedet kan de kjøpe mat eller spare til barnas utdanning. Mange av senterets brukere er Beja-kvinner eller andre som kan verken lese, skrive eller snakke arabisk, så alle sentrene har lese- og skriveopplæring, og hjelper kvinnene over på skoler for de som har mistet skolegang under krigen. Når vi kommer til dette senteret er det undervisning om HIV som står på planen og en gruppe kvinner følger flittig med. Hawwa kan fortelle oss at kvinnene her på senteret også går på besøk rundt til alle i nabolaget og underviser dem om rent vann, søppel, hygiene og hvordan de kan lage næringsrik mat for familien sin til en billig penge. Noe annet Hawwa er veldig opptatt av er omskjæring, og på kvinnesenteret driver hun opplysning til alle om konsekvensene og komplikasjonene dette kan føre med seg under inngrepet og under fødsel. Det er de små endringene i hverdagen og livet som skal til, sakte med sikkert hjelper kvinnene hverandre fremover.

Førskoleklassen på senteret synger for oss når vi kommer på besøk

Å planlegge en workshop

Har du noen innspill til workshoppen vår?

Nå har vi drevet med oversikter og kartlegging i snart en måned, og vi begynner å få en slags oversikt. Både over hvilke frivillig og tillitsvalgte som finnes, programmene og hva det er vi best kan bruke våre krefter til.  Vi penser oss nå inn mot best bruk av krefter: ”capacity building workshop”. Og ikke om hva som helst, nei, om SRCS, organisasjonsstruktur og hvordan lage en god plan, noe vi jo er veldig glade i, så vi har satt i gang å planlegge workshop’en vår. Litt av en utfordring, for hvilken informasjon finnes alt der ute? Hvilken informasjon trenger de frivillige? Og hvordan skal vi finne ut av dette? Vi har en liten utfordring: språket. De snakker ikke så mye engelsk og jeg snakker veldig lite arabisk, men Annikens arabiskkunnskaper er heldigvis bedre enn mine. Så vi spør oss frem og prøver å få innspill til vår plan. ”Synes dere dette er nyttig info?” ,”Er det noe vi har glemt?”, ”Er det noe vi ikke trenger å ta med?”. Vi spør de frivillige som alltid henger på kontoret, samt de ansatte som popper innom rett som det er, vi knoter oss frem på en herlig blanding av arabisk og engelsk i spedd gestikulering og tegnspråk. ”You have games? You need games!”, ”This is good, good information”. Vi tror de skjønner oss og vi skjønner dem, vi får i alle fall med oss noen innspill videre og de lover å tenke på det å komme tilbake med fler. Så gjenstår det å se hvilke utfordringer vi møter når vi skal holde vår første workshop neste uke inshallah.

En plan blir til

På vei til Tokar

En kamel som prøver å gjemme seg

Vi er på vei til Tokar i en Røde Halvmåne-bil, godt merket med halvmånen og klistremerker med ”våpen forbudt”. Air conditionen funker ikke, vinduene er på vidt gap og sjal og hår flagrer. Vi kjører langs noe som virker som en endeløs slette. Ut av det ene vinduet en slette som strekker seg ut mot Rødehavet, ut av det andre en slette som strekker seg mot fjellene fjernt borte i horisonten. Horisonten er en rett strek som brytes av små grønne busker, og fargeløse telt som går i ett med omgivelsene, satt opp for skygge og ly. I samme farge som de beige teltene og den beige sanddekte bakken reiser kamelens silhuetter seg mot himmelen som de høyeste punktene på horisonten. Vi passerer flokk etter flokk med kameler, gressende på de grønne og halvgrønne buskene. Noen alene, noen i flokk og noen med en gjeter. Når jeg ser ut på landskapet skjønner jeg at kamelens evne til å gå lenge uten vann og mat kommer hendig med. Ikke rart det er så mange kameler i Sudan.

Plutselig ser jeg en fargeklatt ute på sletta, så et par til, det er folk! Det eneste med farge her, kvinner i sine fargerike tober*. Men jeg skjønner ikke helt hvor de kommer fra eller hvor de skal. Teltene, eller husene, deres er kanskje ikke så langt unna, men de går i ett med det andre jeg ser, så jeg tar meg i å lure på hva de gjør her langs veien. Så stopper plutselig veien, og vi kjører på en kjerrevei, halvveis gjenblåst av sand. Det er 17 km igjen til Tokar, og jeg lurer på hvordan sjåføren vet hvor han skal kjøre.

Ikke langt fra Tokar

*Litt som en sari, bare enklere å ta på og så skjuler den det meste av håret.

Hanna og Selma er i gang med jobben

Ingvild skriver inn de tillitsvalgte i Port Sudan på et kart.

Ja du leste riktig: Hanna og Selma, vi har nemlig fått nye navn. De norske navna våre var for vanskelig, det hjalp ikke engang å skrive det på arabisk, så nå er vi omdøpt. Siden Selma betyr fred er jeg ganske så fornøyd med mitt nye navn. Jeg er også veldig fornøyd med at vi nå endelig er i gang med å jobbe. Selv om den første tiden går mye med til å prøve å skaffe en oversikt over alle de frivillige, de tillitsvalgte og alle prosjektene som foregår i Port Sudan og resten av Red Sea State, føles det som vi gjør noe nyttig.

På torsdag var vi med på møte med de lokale lederne i Sør Port Sudan, de skal velge et nytt styre som skal koordinere de lokale gruppene, 13 i alt.  I dag skal vi på møte med de tillitsvalgte i Øst Port Sudan for å planlegge en tur for de frivillige. De vant nemlig ramadan konkurransen om det beste ”fotour” (måltidet etter solnedgang hvor det igjen er lov å spise og drikke) arrangementet og har fått penger til å arrangere en sosial tur for alle sine frivillige. Det er neste lørdag og vi gleder oss masse.  På fritiden har vi i helga vært hjemme hos kona til vår kollega Mahmod, Zohor, på kaffeslabras med alle nabokonene og fått henna på både hender og føtter. En tidkrevende prosess, men så er vi til gjengjeld blitt riktig så fine.

Her får vi henna på ehnder og føtter av Zohor

Og vi feiret tre dager til ende

På 'id fest hjemme hos frivillige i Pors Sudan Røde Halvmåne

For det er det man gjør når det er ’id her i Sudan, og vi er jo i Sudan, så da gjør vi det, og vi liker det veldig godt. Dag en lært vi oss å si ”kol sana wa anta bikhayr” (måtte neste år bli bra)og at alle servere deg godteri. sukkervann(saft eller brus)og sukker med kaffe eller te når man kommer på besøk. Så da lærte jeg fort å si ”sukker khafif min fadlik” som betyr litt sukker vær så snill, og det funker, så jeg har notert meg frasen for senere bruk.  Første dag var det besøk til kollega Hassan sin familie, sjefen sin familie og hjem til Osama og Amany på kvelden. De er frivillige i Port Sudan, og de hadde invitert masse andre frivillige, så rene festen.

Dag to ble det mer bruk for mine nylærte fraser da vi besøkte to seks nye hjem, med en hale frivillige på slep, noen nye kom til og andre falt fra. Hjemme hos Tahani drakk vi kaffe fra små eggeglass, og så hele prosessen fra brenning, til knusing til koking. Fantastisk kaffe. Fantastiske frivillige. Bra dag, men vi var ganske slitne da vi kom hjem. 

En av de frivillige knuser kaffebønner til kaffen

Dag tre var det tid for den berømte rihla, turen, som det har vært snakk omhelt siden vi kom til Port Sudan. Under ’id eller i helgen drar folk til stranda, ikke lagt utenfor byen og har picnic, og det var det vi også gjorde, 30 frivillige og oss. Det ble en bra dag hvor vi fikk bli kjent med de frivillige, lærte nye ting på arabisk, spilte kort, spiste mat og drakk kaffe. Og sist men ikke minst ble vi innviet i turens store hemmelige historie, en av de mannlige frivillige snek seg bort med en av de kvinnelige for å fri til henne, vi fulgte spent med på hvordan dette kom til å gå, for her var det en del ting som måtte diskuteres for den viktige avgjørelsen skulle tas. Det varte og det rakk. Men så plutselig var de tilbake, og vi fikk nyheten: hun hadde svart ja! Så om et år blir det bryllup,kanskje neste ’id al-fter, for årets er nå forbi.

Anniken sammen med noen av de frivillige som var med på strandturen

Nødhjelp på nært hold

Sudan Røde Halvmåne deler ut pakker til flom rammede

Dag to i Sudan fikk vi se på nært hold hvordan Røde Halvmåne arbeider når katastrofen rammer. Både i felten og på kontoret med rapportering og forespørsel om hjelp. For tre uker siden, 26. august, var det kraftig regnskyll og uvær i Khartoum, og for noen ble dette en katastrofe da husene deres ikke tålte uværet. 22.291 hus ble rammet, og over 13.000 av disse totalt ødelagt og revet ned av de enorme vannmassene, så de som bodde der trenger hjelp. Khartoum Røde Halvmåne og andre humanitære organisasjoner gjør og har gjort sitt beste, og en forespørsel er sendt til Føderasjonen av Røde Kors og Røde Halvmåne-foreninger om penger til et fem måneder lagt program for å hjelpe de rammede med alt fra nødvendig vannrensere og kokekar til å grave latriner, sørge for rent vann og hindre spredning av malaria. Røde Halvmåne har fått ansvar for et område hvor der er 50.000 som er rammet, så de frivillige og lokalforeningen har nok å gjøre i tiden fremover.

Frivillige i Sudan Røde halvmåne klare for å hjelpe flom rammede

Akkurat denne dagen skulle de distribuere pakker til et område i utkanten av Khartoum og vi fikk bli med. Det ble en lang kjøretur, hvor vi begynte å skjønne hvor stor byen egentlig er. Plassen som var satt av til distribusjon krydde av folk, og det var så vidt lastebilen med de 1000 pakkene klarte å komme frem. Forventningsfulle menn og damer med små gule lapper ventet på å få utdelt sin rasjon, mens barna løpte rundt. Før vi dro kom dame med et lite barn på armen bort og lurte på om vi kunne hjelpe henne, barnets mor hadde døde nylig og hun trengte melk til den lille, vi sendte henne til de lokale frivillige så de kunne hjelpe henne. Så tok vi fatt på den times lange turen tilbake til hovedkontoret for å bryte fasten med de andre som jobbet sent.