Førstehjelp

Al-Sadiq explains how to put on a headbandage at the firstaid course in Marghania

Førstehjelp er ikke helt det samme i Sudan som i Norge. Mens vi i Norge fokuserer på ulykker og den hjelpen som kan gjøres før ambulansen kommer, er det her i Sudan et mye videre fokus. Her er det ingen 113, og ikke så mange ambulanser.  Vi er på besøk på et førstehjelpskurs i Marghania, og læreren forklarer hvordan man skal forbinde en hodeskade. Så må flere av deltagerne prøve å se om de får det til, guttene skal forbindes på en måte, og jentene på en anna på grunn av sjalet, og det er viktig at forbindingen ikke kan dette av.

The voulnteers are practicing firstaid on Anniken

Så kommer turen til hvordan man skal forbinde en hånd, eller et kragebeinsbrudd, det er mye som skal læres. Ikke bare om forbindinger og bruddskader, men også om Røde Kors/Røde Halvmåne, de syv prinsippene, og det å være frivillig. Symptomer på malaria skal man kjenne igjen og man skal vite noe om de andre vanlige sykdommer, samt hva man skal gjøre hvis man får dem. Vi er på rundtur til flere førstehjelpskurs, det er mange som pågår i Port Sudan for tiden, hver kveld i 21 dager samles deltagerne for å lære mer, før de har eksamen og får diplom. Så melder mange av dem seg inn som frivillige i Røde Halvmåne. Og Røde Halvmåne vokser, sakte med sikkert og blir stadig flere, flere som vil hjelpe, flere som kan være med å bygge sine samfunn.

Two women at the firstaid course in Shuhada practicing bandage for burns on the chest.

En dag på jobb

”Hei Selma, kan du komme inn på kontoret til Onor? Bussjåføren og han som eier bussen er her”. Det er mange ting som må ordnes når man skal ha helgeseminar. Jeg kommer inn på kontoret, det er på tide å forhandle om pris, hva skal vi betale for at de skal frakte 15 frivillige fra Port Sudan til Sinkat? Men før vi forhandler om pris, må bussen inspiserer; er den bra nok?

Bussen blir inspisert, og pris avtalt, vi er et skritt nærmere ledertreningsseminar. De 20 deltagerne er plukket ut, og skal ringes, så de i alle fall får beskjed to dager før seminaret begynner.

Zuhur checking one the strategy work of one of the groups in the workshop

Så var det hva mans skal spise, hvor mange kilo løk og hvor mye syltetøy og poteter? Vi setter de frivillige på saken, mens vi selv sjekker hvordan det går med ”Capacity building workshoppen”. Det er ikke lenger vi som holder workshop, det er de trener vi har trent. Vi er bare til stede for å se hvordan workshoppen går og for å gi trenerne tilbakemelding og hjelpe med det praktiske.

Etter workshoppen er slutt er også handlelista ferdig, og vi tar med oss tre av de frivillige i en av kontorets biler og drar ut for å handle. Først handler vi grønnsaker, krydder og andre ting fra markedet, før turen går til butikkstrøket hvor olje, sukker, te, kjeks og alt slikt handles inn. Klokken fem er vi ferdige, og setter kursen mot sikkerhetskontoret i Port Sudan for å få reisetillatelsene våre. Mens vi sitter i bilde og venter på at Aleksander henter tillatelsen spør Salah meg om jeg ikke kan ringe kona hans å fortelle at han skal være borte tre dager på kurs. Han har ikke så lyst til å gjøre det selv, og har ikke sagt fra ennå. Jeg føler meg tilbake i jobben som regionsekretær,

Salah helping shopping for the leadertraining.

hvor jeg måtte ringe til foreldre å forsikre dem om at seminaret var rusfritt og at vi skulle ta godt vare på barna deres. Kona til Salah tar ikke telefonen, Aleksander kommer tilbake, og vi starter på turen hjemover. Jeg overlater Salah til sin kones makt, og vi drar hjem for å forberede de siste til seminaret, det er fortsatt et par foredrag som skal skrives før vi drar av gårde i morgen tidlig.

Rolige dager

Valget er over, opptellingen har begynt og fortsatt er alt stille. Hva skal jeg skrive om nå?

Jeg sitter på hovedkontoret til SRCS og leser Sudans engelske aviser,” Sudan vision” og ”Khartoum monitor”. De kan fortelle meg at Sudans valg ikke har levd opp til internasjonale standarder, og at det har foregått litt av hvert av snusk. De forteller også at det nasjonale valgstyret mener de har gjort sitt beste, og at man ikke kan forvente mer fra et land uten erfaring i dette, og uten at det har vært gjennomført noe lignende på 24 år.

Det er synlig færre på kontorene, og de som er her virker slitne. Selv er jeg glad, for alle i Sudan sin skyld, at valget har foregått uten vold og opptøyer av større grad. Rapportene er også at det virker som det kommer til å fortsette sånn. Folk regner ikke med noen uventede utfall eller resultater, det virker klart hvem som kommer til å vinne, og derfor er det heller ingen grunn for stor oppstandelse. Røde Halvmåne-frivillige og ansatte gleder seg til noen rolige dager, gleder seg til å kunne slappe av og gå hjem og sove.

Fem dager med stemming er over, og hva nå?

The Red Crescent emplyees working in the central emergency room

Valget er blitt forlenget med to dager, klager om sen åpning av stemmelokaler og manglende lister ble hørt og de stemmelystne er blitt gitt lengre tid, og de frivillige i Røde Halvmåne fikk to ekstra jobbedager. Nå er tiden for opptelling kommet, og tiden for å være forbredt på hva det kan føre med seg. På valgets siste dag skjedde det to små voldelige hendelser i sør, og spenningen har økt mellom partene. Likevel er det gått veldig rolig for seg, og i et land så stort som Sudan som har sitt første valg på 24 år er dette imponerende.

Nå er det ikke lenger frivillige ute på valglokalene, da de er stengt, men hver stat har et eller flere team som er klare til å rykke ut om noe skulle skje.  Fra og med i dag og frem til tirsdag vil opptellingen av stemmer pågå, og for hvert stemmelokale som blir opptelt blir resultatene hengt utenfor, og på tirsdag vil resultatene for hele landet være klare. For befolkningen i Sudan er det helg i dag og i morgen, men ikke for Røde Halvmånes beredskapsteam, de har fortsatt vakt 24 timer i døgnet, og løpende kontakt med koordinatorene på hovedkvarteret.

The Red Crescent hedquarter

Røde Halvmånes beredskap har ikke gått ned, opptelling og annonsering er ennå ikke over. Om en uke vil vi se hvordan ting har gått, men til da håper man på det beste, men er forbredt på litt av hvert.

Dag to, og fortsatt er alt rolig

Election poster of Al-Bashir in Port Sudan

Den første dagen av valget i Sudan er over, og alt har gått stille for seg, dag to har startet og folk er dratt til arbeid som vanlig. For Røde Halvmåne er det ikke helt vanlige dager, de er i beredskap i tilfelle noe skulle skje. Ved hvert valglokale i hele landet er det to frivillige utplassert for som førstehjelpere, og andre frivillige er organisert i backup-teams. Jeg er imponert over hvilke enorm mobilisering av frivillige som er foregått de siste dagene, alt i alt er det i overkant av 17.000 frivillige i sving rundt om i Sudan.

Sami Mahdi talking about dead body management to the volunteer team leaders. You always need to be prepeared for the worst

To dager før valget startet fikk vi være med på trening av 500 frivillige som skal jobbe som teamledere i Khartoum, en oppfriskning og praktisk trening, alt sponset av Saudi Arabia Røde Halvmåne, og det synes. Med høyteknologiske løsninger, ambassadørbesøk på åpningen og tale fra Generalsekretæren.  2002 frivillige er i sving rundt om i Khartoum disse tre valgdagene og Saudi Arabias Røde Halvmåne har trått villig til og donert to minibusser og fire ambulanser som branchen får beholde til arbeid også etter valget.

På hovedkontoret jobber de ansatte skift, så det alltid er folk på jobb, alltid noen som kan løse problemer om de skulle oppstå enten det er natt eller dag. Hver kveld til kveldsmøte rapporteres det inn fra de hardarbeidene branchene og de frivillige og ansatte der, heldigvis er alt rolig så langt, og folk får stemme i fred. Det eneste de frivillige fikk ta seg av i går var folk som besvimte fordi de sto for lenge i kø rett opp og ned i sola i 40 grader. Men den slags er Sudansk Røde Halvmåne-frivillige vant til, det er ofte folk faller om av dehydrering og overoppheting når det er store arrangementer.

The Saudi ambassador and the Saudi Red Crescent representative to Sudan

Forberedelser til valget

The emergency room in the backyard of Sudanees Red Crescent, from where the coordination happens.

Det er snart klart for Sudans første flerparti valg på 24 år, det skal velges presiden, parlament for hele Sudan, og tilsvarende for hver enkelt stat. Mens den politiske dragkampen pågår foran medias øyne, foregår det også mer stille forberedelser til valget. Det er nå fem dager igjen og Røde Halvmåne jobber på spreng. Man må håpe på det beste, men være forbredt på det meste.

The volunteers working with marking the Rec Crescent vests to be uset by the first aid workers under the elections

I bakgården på Røde Halvmåne sitt hovedkontor jobber over 30 frivillige med å merke vester med den røde halvmånen. Før de begynte med vestene pakket de førstehjelpskrin, de står nå klare i store bokser til å sendes ut, 500 til hver av Sudan Røde Halvmånes 23 brancher.

De siste ukene har det blitt jobbet på spreng med å få klar en beredskapsplan og å sette i gang systemene på alle nivåer. Radionettverket er blitt oppgradet i alle statene, representanter fra hver stat har vært samlet i Khartoum for å trenes og lage beredskapsplaner for hver enkelt stat. 500 frivillige er klare i hver stat, 1000 eller mer i de største og skal være i beredskap ved valglokalene. Skulle det oppstå noe, er de klare, utstyrt med førstehjelpsskrin og godt merket med Røde Halvmåne vest. Så får vi håpe at valget går rolig for seg, og skulle det skje noe, så er Røde Halvmåne klare.

The workshop set up in the backyard of the Red Crescent office for the preparations of the response in case of emergency in conection with the elections

Informere, registrere

Det jobbes hardt med å registrere og sortere alle registreringsskjemaene

”I um-al gurra er det 160 frivillige, i al-quadisiyya er det 104, i ….” Lederen for sektor øst, Mohammed Hassan Gabani, ramser opp hvordan det er gått med innsamling av registreringsskjema for frivillige. Vi har vårt ukentlige møte med de midlertidige sektorlederne, og det de har å fortelle er oppløftende. Det går bra med registreningen av de frivillige. I sør har de til nå fått inn 487 skjemaer, og i øst 460. Sentrum henger litt etter, men de er også i gang, skjemaer er delt ut. Alle ferdigutfylte skjemaene kommer inn til kontoret, med to passbilder stiftet på, og samles i permer som snart fyller en halv bokhylle på frivilligkoordinatorens kontor. Så skal informasjonen fra skjemaene fylles inn i til databasen. Men PC’ en er for tiden hos reparatøren, så det arbeidet er ikke satt i gang ennå. Men snart, snart starter det.

Møte for å velge nytt styre i Asotriba

Hvor mange frivillige er det egentlig i Red Sea State? Det skal bli spennende å se. Dette er første gang det registrert så systematisk, et medlemsregister er på gang. På samme tid er det også årsmøter rundt i alle lokallag og valg av styrer. Og inshalla blir det snart årsmøter også på sektor nivå for å få nye styrer her og. Etter det er det bare et nivå igjen: fylkes styre. Og det er målet alle de frivillige og vi jobber sammen frem mot. Sakte med sikkert beveger vi oss mot målet, informerer styrene, registrere frivillige og krysser fingrene for at alt skal gå etter planen.

Å feire bursdag i Sudan

Her i Sudan er ikke bursdag en så stor ting som det er for oss hjemme i Norge. I alle fall ikke når man blir så gammal som meg. Derfor hadde jeg ikke regnet med så mye feiring; men jeg hadde tydeligvis glemt en ting: hvor gjestfrie og snille folk her er!

Bursdagskaffe

Anniken hadde gjort en god jobb med å spre ryktet om at min bursdag svar på vei, og de ansatte og frivillige har derfor fått med seg at bursdag i Norge er en viktig ting. Anniken og jeg hadde bakt kake og boller for å ta med på kontoret, og da vi delte ut kake fikk jeg riktig så mange gode ønsker. ”Håper du lever i 100 år!” ”Håper i år blir året du gifter deg, og flytter ut hjemmefra!” (”Var ikke det et bra ønske? Synes du ikke det hørtes bra ut, å flytte ut fra moren og faren din? Det hadde vel vært fint vel.” sa Salah meget fornøyd med sitt fine ønske for mitt neste år).

Så var det på tide med litt arbeid, man har jo tross alt ikke fri selv om man har bursdag. Litt ut på dagen ble vi bedt om å komme opp i rommet vi bruker til workshops og møter, og der ventet det overraskelseskake! Jommen hadde ikke kontoret kjøpt en kake som måtte kuttes og spises, de hadde til og med dekket bordet med duk, og kjøpt gave og greier. Så jeg følte absolutt at jeg var blitt feiret.

Overasnkelses fest hjemme hos oss.

Vi hadde sosialt program på kvelden, så vi gikk hjem litt tidligere fra kontoret, og jeg hadde vel mine anelser om at noe var i gjerde, da flere frivillige dagen før gjerne ville snakke bare med Anniken… Så like før tre begynte det å ringe på døren. De frivillige hadde trommet sammen en overaskelsesfest, godt alliert med Anniken, og plutselig var det minst 25 frivillige i vår for anledningen ommøblerte stue. Herlig fest på sudansk vis, med frukt og kaker og te, kortspill og tv-titting, småprat og en herlig spilledåse i presang.

Det er sletter ikke så verst å ha bursdag i Sudan : ) Takk til dere alle sammen for en kjempebra bursdag!

Kvinner kan

Hvordan er det med ”woman development” i Norge? Spør en av damene på vår presentasjon om Røde Kors Ungdom i Kassala. ”Women development” er en viktig del av mange programmer i Røde Halvmåne.  Jeg svarer så godt jeg kan, og forteller at kvinner kan ha alle de samme jobbene som menn har, og at likestillingen er kommet ganske langt i Norge, vi har til og med hatt en kvinne som statminister. Vår oversetter (tidligere ungdomsdelegat Taha) gir henne svaret på arabisk, så jeg er ikke helt sikker på oversettelsen. Kanskje den fikk en kulturell oversettelse og et mer forståelig eksempel, salen ler i alle fall når de forestiller seg en kvinne i en mannejobb, eller som statsminister i Norge.

På kontoret til Røde Halvmåne i Kassala jobber det mange kvinner, både som finansdirektører, ansvarlige for samfunnshelseprogrammet, sekretærer og mye annet. Så de er ikke fremmede for arbeidende og suksessfulle kvinner, men det er ikke helt som i Norge. Det er fortsatt ganske vanlig å være hjemme med barn og husarbeid. Mange kvinner har derfor også god tid til å være frivillige i Røde Halvmåne, og til å ta på seg lederverv i ulike komiteer.

Halvmånen gjør en god jobb med women development, og det legges stor vekt på viktighetene av at kvinner er opplært i hygiene og ernæring, man veit at veien til barna i husholdet går gjennom kvinnene; det er de som lager mat, det er de som vasker, det er de som er der. Det er derfor også viktig med lese- og skrivekurs på landsbygda, så mødrene kan lære seg å lese og skrive, og også kunne hjelpe barna sine med lekser og språk. Det snakkes over 400 ulike språk i Sudan, og mange som bor utenfor byene snakker verken arabisk eller engelsk. Men all skolegang er på arabisk i nord, og uten språket faller barna og kvinnene fort utenfor i samfunnet.  Så ”women development” er helt klart viktig, og det er godt å vite at dette er i fokus i Røre Halvmåne sitt arbeid.

Å slakte en sau

Sau, snart uten tarmer.

Jeg kan skjønne at det er nyttig å kunne ord som ”å kutte”, ”å steke” ”å røre” for å være en del av det kvinnelige felleskap. Men hvem hadde gjettet at ord som ”å slakte”, ”å flå”, ”lungemos”, ”tarmer”, ”innvoller” og ”nellik” skulle bli nyttige ord? Jeg er glad jeg lærte dette i arabisktimen etter to dager med Eid-feiring, ellers ville jeg nok ikke innsett nytten av disse ordene før det var for seint.

De siste tre dagene har nemlig vært Eid al-Adha. Den store Eiden, den store festen hvor millioner av mennesker samles på pilegrimstur hajj i Mekka, og de som er hjemme helst skal slakte en sau, hvis man har råd da. Vi ble invitert hjem til en av de frivillige for å være med. Så vi sto tidlig opp på Eids dag to for å dra til vår venn. Forrige uke hadde vi vært innom for å drikke kaffe, sånn at når vi kom nå, så var det ”akkurat som om det var vårt andre hjem, og vi måtte gjerne hjelpe til”. Etter et par timers venting med litt tedrikking og skravling kom eldste sønnen, og sauen som hadde ligget og kost seg med litt høy bak huset ble dratt ut på gata. Ikke lenge etter hang den, tom for blod, etter et tau i bakgården mens eldste sønnen flådde, dro ut innvollene og parterte den.

Å kutte kjøtt på sudansk vis.

Så var det vår tur til å hjelpe til. Kjøttet skulle kuttes. Noe skulle kokes, noe skulle stekes og noe skulle bare kuttes så man kunne koke eller steke det til et senere måltid. Så Anniken og jeg, en søster og et par tanter og en kusine satt og kuttet kjøtt, marinerte kjøtt, stekte kjøtt på de små kullgrillene og rørte rundt i kjøttet som kokte. Anniken og jeg var glade innvollene ikke skulle brukes før neste måltid.

Mennene fikk sin frokost, barna fikk sin frokost, vi stekte det siste av den oppkuttede indrefileten. Så var det var tur til å spise det ferskeste kjøttet jeg noen gang har spist, tror jeg, før vi skulle videre å besøke noen flere frivillige for å ønske dem en god eid.

Så var det tid for å spise.